Sommerhilsen fra presidenten

Veien dit har vært kronglete, siden vi en marsdag i fjor med tungt hjerte måtte trykke på den røde knappen i sesonginnspurten, uten å ane hva det egentlige omfanget ville bli for oss. Naivt og uvitende trodde jeg da at hvis vi bare holdt ut til sommeren, så ville alt ordne seg. Så feil kan man ta. Vi har i basketfamilien sett den kollektive positive kreativiteten som har rådet for å holde i gang alternative aktiviteter, men har også følt frustrasjonen og oppgittheten over situasjonen etter hvert som tiden har gått. Det siste har forståelig nok blitt mere fremtredende etter hvert, for vi føler alle på en voksende tiltakstretthet nå.

Prioriteringen vår har alltid vært sikkerheten og det å ivareta lojaliteten til det som bestemmes «over hodene» våre først, da vi har et stort samfunnsansvar her. Vi må gjøre det beste ut av de rammene som vi har fått tildelt. Vi forsøker også å påvirke mot myndighetene gjennom vår tjenestevei, som er Idrettsforbundet. Jeg må ærlig talt innrømme at denne lojaliteten settes på prøve når vi ser at for eksempel alkoholservering og Vinmonopolets tilbud prioriteres foran det sunne og miljøskapende tilbudet som vi, med frivilligheten som kraft, forsøker å gi til barn, unge og også voksne. Det er virkelig et paradoks når alle på et tverrpolitisk nivå proklamerer at barn og unge skal prioriteres. Det blir heller ikke bedre av at vi ser faren for at frafall øker for hver dag som går uten aktivitet. Dette er signaler som en av våre overordnede organisasjoner, Idrettsforbundet, hyppig spiller inn til myndighetene. Det er Idrettsforbundet som er vår kanal og vårt talerør inn til myndighetene. Det hadde bare blitt kaos og anarki om alle 55 særforbundene skulle løpt til myndighetene og media hver for seg, for å kjempe for sine syke barn. Her må vi vite at det også skjer mye mer enn det som kommer frem i bl.a. medier, og det er kontakt på nærmest daglig basis mellom Idrettsforbundet og myndighetene samt mellom oss og Idrettsforbundet, noe som også innbefatter idrettskretsenes viktige innsats.

Men samtidig skal vi likevel være takknemlige og glade for at vi i Norge har sluppet, relativt sett, billig unna konsekvensene av pandemien. Også i basketfamilien ville vi garantert ha opplevd at ytterligere familiemedlemmers plass ved middagsbordet nå hadde stått tomme, og flere som hadde blitt alvorlig syke, hvis vi ikke hadde hatt myndigheter som tar de upopulære beslutningene og gjør de tøffe prioriteringene for oss.

Husk at fienden her ikke er myndighetene, men covid-19. Myndighetene er bare satt til å holde denne fienden nede på en best mulig måte ut fra sitt perspektiv, og det perspektivet er nok dessverre ikke alltid likt vårt. Så er det vår borgerplikt å være lojale ovenfor de beslutninger som tas, enige eller uenige.

Men nå har vi kommet dit at vi står ovenfor et valg mellom å innta én av to holdninger til situasjonen vi er i. Vi kan enten velge å irritere oss, la oss provosere av og grave oss ned i myndighetsbeslutninger, eller vi kan velge og se fremover mot at det endelig nå virker å ikke være lenge igjen til vi omsider skal få sette i gang igjen med idretten som vi elsker. Min klare oppfatning er at det å bruke våre krefter på å stange hodet mot veggen og være frustrerte, når lyset i enden av tunnelen uansett blir klarere og klarere for hver dag, ikke vil gagne oss særlig nå. Så «pick your battles», og la oss heller velge å tenke på mulighetene, og fokusere på hvor gøy det skal bli når ca 15.000 sulteforede basketspillere, med enda flere entusiastiske baskettilhengere endelig snart skal få slippes løs etter sommeren, til «the best season ever»!

For meg er valget enkelt: Jeg akter å rette mitt fokus og mine krefter i retning alt vi kan glede oss til når høsten kommer. Det meste annet er nå ofte en distraksjon som trolig bare tapper oss alle unødig for krefter og motivasjon, uten at vi egentlig klarer å få gjort så mye med det i den korte tiden som gjenstår. I enden av tunnelen ser jeg:

• endelig full basketaktivitet igjen.
• en idrettsgren som er i vekst, har passert «all time high», og skal vokse videre.
• igjen offisielle seniorlandskamper på norsk parkett.
• at norsk basket skal bli TV-idrett igjen.
• et enda bedre toppligaprodukt, som for første gang også får egen ligasponsor.
• at det kommer til et nytt kvinnelag i toppen, fra Trondheim.
• et herlig, uventet og fargerikt coach-comeback i toppen, i form av Pål Berg.... for Tromsø Storm!
• en inkluderende idrett, som for første gang også skal være med i Special Olympics.
• en norsk dommer i OL!
• at det også skal brettes ut profesjonell streaming av mere enn bare toppidretten vår.
• at det har blitt enda flere basketklubber i basketfamilien som skal være med.
• så enormt mange fantastiske basketvenner som jeg endelig skal få treffe igjen, prate løst og fast med for å kunne snappe opp viktige signaler, og ikke minst kunne gi en bamseklem.
• at vi har utviklet nye gode digitale møte- og kursplattformer som vi skal ta med videre for å gjøre hverdagen enklere og mere effektiv.
• så ufattelig mye mere enn det som er nevnt her å glede meg til, og som jeg håper at flere enn meg ser!

Men viktigst av alt: Dette er allerede neste sesong, rett over sommeren, og endelig innen rekkevidde.

La oss alle ha det i fokus nå, og sikte oss mot det som er rett utenfor tunnelåpningen som vi ser nærmer seg med stormskritt, heller enn å bruke for mye av kreftene våre på de grå, skitne, harde og triste tunnelveggene, og hva som måtte befinne seg der. Klarer vi å holde det fokuset sammen, og ikke minst jobbe hardt for å få tilbake dem som har fått en litt lengre dørstokkmil en andre etter et langt ufrivillig basketopphold, så kommer norsk basket seg på beina igjen i rekordfart og sterkere enn før pandemien. Det blir i så fall skikkelig inkluderende, gøy og målrettet også fremover for basketfamilien vår, som jo representerer mer enn en idrett!

Hvis vi sammen klarer å velge å innta denne grunnholdningen, leve og formidle denne, så tror jeg at det har en oppriktig kraft og effekt!