Bildealbum fra Lundaspelen 2012
Resultater
Vårt opptrappede Spillerutviklingsprogram fikk et foreløpig klimaks den første uka i 2012. Da de fleste fortsatt gne nyttårsfesten ut av øynene, satte en kampklar og eventyrlysten gjeng inn i en starlinerbuss med sotede ruter på Oslo S. under navnet Oslo Vikings var vi klare for å vise andre Skandinaver og Nordeuropeere at vi også kan hvis vi vil. Lundaspelen er en stor turnering med nesten 100 påmeldte klubber med over 300 lag i alderen U11 til U20. Tyskland og Nederland er godt representert ved siden av Sverige, Norge og Danmark. I likhet med oss var det også enkelte regionslag som hadde slengt seg med på historiens tretti andre Lundaspel i basketball.
96 årgangen gikk fra årsskifte til 2012 offisielt over i landslagssystemet. Det har vært fantastisk å følge utviklingen fra de var rookie-årgang, til de nå står klare til å konkurrere i den beinharde virkeligheten i internasjonale mesterskap. Jentene har hatt utskiftninger hvert år, men trenes nå av Nanna Sand(Ellen Hamremoen i Lund) Guttene har hatt coach Axel Langaker nesten helt siden begynnelsen. Axel fikk prisen for ”årets trenertalent” under DST for sitt engasjement gjennom flere år. I høst fikk han tilbud om å følge 96-generasjonen over i landslagsfasen, noe han gladelig takket ja til.
On the road
Siden det ikke ble turnering og matching i årets talentcamp, besluttet vi at 96erne måtte få en skikkelig avslutning på utviklingsprogrammet de har gått igjennom. Basket handler til syvende og sist om å spille og å vinne kamper. Lundaspelen var perfekt tidsmessig, og rimelig bra nivåmessig for oss. 98-generasjonen har ikke kommet skikkelig i gang, men 97 har gått alene på gata før, og ble invitert med sine storebrødre og søstre.
En busstur er en perfekt arena for catching up og diskusjoner. Det er ikke mange setninger som ikke er relatert til basket når trenere er samlet på busseter i åtte timer. Flere av spillerne kjente ikke hverandre så godt fra før, noen havnet ved siden av hverandre og sa ikke stort de første to timene. Men etter hvert brast isen, så vennskap og kontakt kunne opprettes, som det skal på en turneringstur.
Med ukas første ladning med köttbullar halvveis på motorveien, ankom vi Lund i kveldingen. Gjennom de sotede rutene i bussen var alt vi så vi julelys 
på overtid som ristet i sterk vind. I følge vår usedvanlig serviceinnstilte og sympatiske bussjåfør fra Interbuss, hadde den gamle og tradisjonsrike byen usedvanlig mange broer som ikke kunne passeres av vår Starliner. Vi hadde kvelden fullbooket med kamper fra kl.19 og utover. Under GPS stress ble frasen; ”er vi fremme snart?” fremsagt oftere og oftere, reiselederen svettet i takt med den tikkende klokka, vi var litt usikre på veien. Heldigvis fikk vi kontakt med våre fortropper med frivillige assistenter. Vi kom frem til Vipeholmen skole, til flere köttbullar og utrulling av soveposer på klasseromsgulv.
Hektisk kveld
Etter den lange bussturen, var det rett på med de gule og grønne fargene. Guttelagene var påmeldt i to klasser hver: U15 skulle spille i U15 og U16, U16 skulle spille i U16 og U18. kampene skulle iflg. turneringsledelsen ikke krasje… Det gjorde de. En kamp for 97 begynte 40 minutter før en annen kamp, på motsatt side av byen(!) trenerteamets snarrådige beslutning var å dele troppen på 11 i to. Når U15 kampen, som begynte først, var ferdig, skulle guttene forte seg det de kunne til den andre hallen for å hjelpe den andre halvparten i U16-kampen. Det begynte med et brak i negativ forstand: Skovbakken Bears U16-lag ble for kraftig kost etter köttbullarna, og et relativt tydelig tap måtte fordøyes i bilen til BOllhuset, der U15-kampen heldigvis var forsinket. Litt før pause var 97erne fulltallige og på sporet av danske Aabyhøjs skalp. Men feilene og turnoverne ble for mange etter den heseblesende oppladningen, og vi klarte aldri fullstendig å bli herre over kampen.
96-gutta spilte også mot Aabyhøj, i U16. I det oppgjøret var vi overlegne og kjørte over danskene fra begynnelsen av. Når Axel så det gikk veien, byttet vi ut starterne så de med normalt mindre spilletid fikk spilt seg varme. Selv uten starterne var vi mye bedre og dro ytterligere ifra. SISU er en av de dominerende klubbene i Danmark. Rett fra kampen mot Aabyhøj skulle vi ut mot U18 laget til SISU. Motstanden var langt tøffere enn i den første kampen, og vi kom litt etter i begynnelsen. Etter hvert fikk vi taket på danskene og dro forbi. Det var virkelig deilig da forspranget begynte å bli betryggende. Litt for komfortabelt, kanskje: Vi inviterte dem inn i kampen igjen til det begynte å se farlig ut. Men gutta viste tegn til at de er klar for nye og større oppgaver ved å gjenvinne roen, og ta et lite byks på slutten for å safe.
97-jentene fikk det mye tøffere i sin åpning. Fordelen med å være regionslag er at man har samlet de aller beste spillerne på et lag. Fordelen til klubbene er at de spiller sammen flere ganger i uken i måneder og år. Mot Täby hang vi ikke sammen som et lag, og fikk en saftig oppstrammer av de svenske jentene. Coach Odd Johansen var ikke spesielt fornøyd etter tapet og ga jentene klare beskjeder i etterkant. Fadesen skulle ikke gjenta seg! Ellen Hamremoen er en av våre mest erfarne jentecoacher, men har ikke jobbet mye med 96-årgangen tidligere. I likhet med sine lillesøstre, skulle de opp mot Täby. Det ble et klart tap, men innenfor anstendighetens grenser. Det var ingen god kamp, men det var mye positivt å ta med seg inn mot den velfortjente nattesøvnen.
Etter den lange og intense dagen, stupte vi i søvn alle sammen, og drømte om finaler og blingende metaller resten av natta.
Alvoret begynner
Onsdagen var alvoret i gang. Når soveposene skulle fylles neste gang, ville det vært avgjort hvem som skulle inn i varmen og hvem som skulle stå utenfor i regnet og grine. Naturen talte sitt eget språk. Kl 0700 fikk vi kaskader av våt, skånsk vinter i ansiktet på vei til frokosten. Noen ganger er det ålreit å holde på med hallidrett.
Jentene dro alle til samme hall. 96-jentene gjorde en hederlig innsats, men tapte like hederlig for svenske Äli. Gladnyheter om 97-jentene spredte seg:
de hadde vunnet glatt i sin første kamp. Det som hadde sett så grimt ut i åpningen, hadde snudd seg til håp og entusiasme. Johansen smilte fra øre til øre, jentene svevde fullt fortjent etter å ha vist seg flere hakk bedre enn Helsingborg. Med oppfrisket selvtillitt så jentene inn i sluttspillets grønne og forlokkende daler med store øyne og brede smil.
97-gutta begynte mot et regionslag fra South West England. De engelske lagene virket dårlig organisert og holdt et merkelig lavt nivå. Våre gutter hadde null problemer med britene, og vant klart. Den avgjørende matchen var mot svenske Högsbro. Mads Volds disipler spiste dem som våt loff og inntok andreplassen i gruppa og inntok plassen i A-sluttspillet. I U16 ble det litt verre. Med litt mer kjøttfulle motstandere, ble det først tap. En seier mot et tysk lag holdt bare til B-sluttspill.
96-gutta fortsatte trenden fra dagen før og oppførte seg som ekte norske rånere. De burnet over alt som kom i veien, i både U16 og U18. SISU, Vilsbiburg, Helsingborg og Skovbakken, ble liggende igjen som knuste asfaltfragmenter. Med bremsespor over hele seg. 96 var i A-sluttspillet i begge puljer. Problematisk nok, siden kampene begynte å krasje. Semifinalene gikk samtidig, vi måtte ta et valg. Men først feiret hele gjengen pizza, sammen med Jentene som var i B-sluttspillet, etter å ha gått på nye hederlige tap med lysglimt og gode erfaringer.
Epidemien
Problemet med kolliderende kampoppsett løste av seg selv. Torsdag våknet den ene etter den andre i Region Øst-apparatet, opp med en lite hyggelig følelse. Et hissig og lite medgjørlig magevirus hadde tatt bolig i flere vikingbuker. Både spillere og trenere lå langflate og giftgrønne, uten evne til å røre på seg. De friske tok ansvaret med å desinfisere rommene og isolere de smittede. En viss smittepanikk spredte seg. Hvor kom viruset fra, og hvor mange var angrepet. Antibac og kvadruppel håndvask ble innført, men lagene var redusert.
Den halvdesperate planen til 96 om å dele laget i to og spille fem på ett sted og seks på et annet ble islagt av naturlige årsaker. Mageepedemien og en brutal og nesten farlig øyeskade, hadde redusert troppen til 9 spillere. De gjenværende ble enige om å satse på U16-sluttspillet. 97-gutta valgte naturlig nok bort et b-sluttspill i U16.
Noe skadeskutte begynte vi 1/8 delsfinalene
Det dramatiske høydepunktet kom for de yngste gutta mot Stevnsgade. De vant med ett poeng etter å ha ledet med 9 med 2 minutter igjen. PG Harald Frey ble bøflet ned på det tidspunktet, moralen skadet og poengene trillet inn i feil ende for oss. Men til Mads og cos store lettelse og elleville jubel holdt det inn, en deilig seier som ledet inn i kvartfinale. Den gikk senere på kvelden mot SISU. SISU ble for mye, og vi tapte mot et noe bedre lag.
Jentene manglet det siste ekstra igjen og tapte sine kamper.
G96 fikk en nesten skuffende rolig dag. Tyske Lübeck Lynx og Falcon fra Danmark var ingen match for våre gutter som seilte greit inn i semifinalen som vårt eneste gullhåp.
Finaledagen
Den nest siste dagen var unnagjort og vi hadde fortsatt et håp om løfte gullpokalen i idrettshuset på finaledagen. Selv om tre av fire lag var slått ut ble det ingen utagerende natterangling i ganger og korridorer. Det må nevnes at spillerne oppførte seg meget profesjonelt og det var lite tull og tøys utover kveldene. Til tross for at det var annonsert disko og fest for alle deltagere, valgte våre å ta det rolig og forberede seg til dagen etter. Når man reiser med Region- og landslag, er man med for å spille, ikke for å være på leirskole.
Finaledagen sto vi tidlig opp, ryddet opp og sa takk for oss til komplimenter fra turneringsledelsen. Baggene ble stappet inn i bussen, vi var klare for underholdning og spenning fra 96-guttas side.
I veien for den store finalen sto Lichterfelde i semi. Observasjoner fra dagen før ble konkludert med at de ikke så veldig truende ut. Eintracht Frankfurt så mye bedre ut. De spilte semi mot Hjemly rett før vi skulle spille. Litt overraskende vant Hjemly med et poeng i en spennende kamp. Da det var vår tur ble vi tatt litt på senga. Antatt ikke så sterke Lichterfelde, overrasket oss litt med å gå ut i overrumplende tempo. De fikk oss litt ut av stilen, og holdt oss faktisk nede en periode. Men etter en timeout og justeringer i forsvar, sto vi igjen frem som overlegne. Når vi kunne juble for plass i finalen hadde vi utklasset nok en motstander.
I Idrottshallen, hovedarenaen i Lund, var fulle av minner fra årene med Lundaspelen. Lund er en håndball-by og turneringen arrangeres også i håndballversjon. Bilder av storlag og rørte gullvinnere dekket veggene i korridorene. Alle A-finalene var lagt til samme bane, noe som gjorde at tribunene med kapasitet til 2000 til en hver tid var smekkfulle. Profesjonell introduksjon av spillere med lys- og røykeffekter skapte veldig flotte rammer rundt finalekampene. Vi ankom i god tid og fikk med oss mange av de beste lagene i turneringen.
Vi var ikke de eneste nordmennene i finalen. Ulrikens gode U20-jenter hadde også tatt seg hele veien til Idrottshallen. Bergen var i det hele tatt godt representert. Vi møtte gode venner fra både Ulriken, Hop, Ytrebygda, Frøya, Gimle og Loddefjord. Det var tydelig at Lunda er tingen for våre kollegaer i Region Vest. Bergensjentene spilte etter vi hadde dratt videre, men spilte etter resultatet å dømme jevnt med Amager. De fikk sølvmedaljer etter å ha tapt med 4 poeng.
Det var som å sitte på en god kinofilm da gutta våre kom gjennom den kirsebærfargede røyken i spillertunnellen og ut på banen til speakerens gjellende introduksjoner. Gjengens siste øyeblikk sammen som regionsalg var storslagne. Motstander Hjemly er regnet for å være av Danmarks beste i U16. med fem spillere i landslagstroppen, var vi spente på hvor gode de var. Vi hadde lagt merke til èn meget talentfull spiller i laget. Klarte vi å ta ut han, ville Hjemly være sterkt redusert.
Kampen rullet i gang, men ikke oppi kurven. Vi ledet på returer og kom til mange flere skudd enn motstanderne, men vi klarte ikke å dra i fra. 2000 tilskuere er ikke vanlig for aldersbestemt norsk basket, det virket som det påvirket litt, det spillemessige overtaket vi hadde, ville ikke gi seg til uttrykk på poengtavla. Det var frustrerende å se på for oss på tribunen, så man kan tenke seg at den var tilstede også hos spillerne. En velplassert timeout med litt skarp tone, så ut til å bære frukter. Vi var feilet og gikk rett ut og satte begge to rett etter timeouten. Det var et av de magiske vendepunktene som gjerne dukker opp i gode basketballkamper. Vi begynte å treffe, endelig. Hjemlys gode nr.45 gikk sur og sliten av å dra lasset alene og vi kom inn i sporet vi hadde vært i tidligere i turneringen og peiset fra igjen. Motstanden ble blåst vekk som hybelkaniner, og matchen var avgjort en god stund før fløyta gikk.
Å vinne i en hall med så mange mennesker og høy stemning er stort. det var rørende for noen og en hver fra Vikings når pokalen endelig kunne løftes, etter 10 kamper på 3 dager. Slitne og lykkelige kunne våre eldste gutter høste fruktene av flere års hardt arbeid. Alle som har fulgt laget, kan tydelig se den enorme utviklingen de har gått igjennom i tiden på regionslaget. Mange har spillerne har tatt steget til å bli skolerte og selvsikre spillere.
Vinnerkultur
Vinnerkultur er en viktig del av utviklingen når man har nådd en viss alder. Eksemplet de satte for de andre lagene er også viktig. Alle som reiste med Vikings fikk nyte stolhetsfølelsen 96-gutta skapte. De andre fikk se at det er mulig, det kan de også ta med seg videre.
Etter en kjapp dusj, bar det rett ut i bussen hjem til Oslo. Etter fire dager med proppfull timeplan, håpet i hvert fall jeg på en myk tur hjem med dempet stemning, mette og trette ungdommer… Det skjedde ikke. Hjemturen ble det sosiale høydepunktet, energinivået var skyhøyt på veien hjem. Mange har blitt kjent på kryss og tvers av klubbgrenser. Samtalene spratt vilt rundt, og latteren smittet over på de litt eldre legemene i bussen. Vi kom hjem på natten og dro hver til vårt. Den første hverdagen i året ventet oss etter en god natts søvn i egen seng.
Matchingen i Lundaspelen var viktig. Vi jobber videre for å utvide og forbedre programmet. Politisk anlagte aktører i systemet vårt var med for å opprette kontakt i det sentrale området i Sør-Sverige og Danmark. Frø er sådd, og det kan bære frukter innen kort tid, uten at man kan si noe mer konkret om det.
Den oppkommende 98-årgangen er allerede i full sving, ting ser lovende ut på begge sider. SPU er viktig, og vi vil fortsette fokuset på å utvikle programmet vårt.
Spesiell takk til Trond Haugen, Rune Landenget og David Cox som på frivillig basis gjorde en uvurderlig og viktig jobb under hele uka.
Medvirkende:
Spillere:
Josefine Skrårudsether, Høybråten
Martine Landstrøm, Høybråten
Kamilla Lyslid Granøien, Høybråten
Amalie Forberg Aas, Asker
Anette Bergan, Asker
Amanda Allan, Ullern
Hannah Oseid, Ullern
Tirill Dalaker Stenberg, Sandvika
Ylva Aunan, Kjelsås
Emma Rise Sanne, Bøler
Eira Stirling, Asker
Madelen Rundbråten, Bøler
Anna Fraas, Bøler
Astrid J Gjersvik, Høybråten
Helene Engelsvoll, Centrum
Rosanna Elahi, Centrum
Oda Kristensen, Asker
Sara Schaanning, Høybråten
Emilie Sogn Falch, Bislet
Mathilde Bjørnstad, Hønefoss
Simon Lunde Midtvedt – Asker
Johannes Dolven – EB/Bygdøy
Fredrik Haug – EB
Sjur Dyb Berg – Nesodden
Knut Osvik – Sandvika
Dragisa Azanjac – Sandvika
Halfdan B Dønnem – Sandvika
Sindre Antonsen – Skjetten
Trygve Tvethaug – Skjetten
Anders Nymo – Skjetten
Haakon Hellebust – Ullern/Bygdøy
Anders Lislevatn - Sandvika
August Volckmar - Kjelsås
Duy Ngyen - Bislet
Filip Johansen - Fredrikstad
Gaute Haugen - Sandvika
Harald Frey - Kjelsås
Mangis Vitenas - Kjelsås
Nicholas Foss - Sandvika
Simen Holsæter - Bøler
SondreL. Rødahl - Sandvika
Ulrik L. Sandven – Sandvika
Trenere:
Axel Langaker
David Cox
Ellen Hamremoen
Krister Bakken
Odd-Helge Johansen
Mads Vold
Kjetil Andresen
Ledere:
Trond Haugen
Rune Landenget
Kjartan Monsen
Terje Melhus og Marie Lyslid glimret også med sitt nærvær.
