Sesongen er over
Av Anette Johansen
Litt tomt og rart her jeg sitter på kontoret nå. Er alltid en spesiell følelse når sesongen tar brått slutt. De siste tre månedene har vært turbulente, innholdsrike og de siste dagene ganske så smertefulle. Når jeg kom til 08 i januar hadde jeg ikke større forventninger enn å bare finne tilbake gleden ved å spille basket, og selvfølgelig prøve å gjøre mitt beste for at laget skulle gå videre til sluttspill. Laget hadde tapt flere kamper enn forventet før jul og utsikten så ikke så bra ut for en sluttspillsplass i begynnelsen av året.
Men vi snudde trenden! Med seiere mot topplag som Solna og Norrköping var vi Sveriges ”team to look out for” in en lang periode og klatret gradvis i tabellen. Sluttspillet var i boks og vi følte at vi hadde alle sjanser i verden til å gå videre fra kvartsfinalegruppen. Men så er det som det er med idretten at det går fort opp og like fort ned. En skulderskade, kneskade og hjerteproblem satte kjepper i hjulene for oss, men allikevel klarte vi å vinne en tøff, viktig kamp mot Visby på bortebane med bare 8 pers.
Seier mot Kvarnby på lørdag resulterte til at en seier til var alt vi trengte for å sikre videre spill i sluttspillet. Og der tok det dessverre stopp for min del. Jeg har hatt en øm hofte i over et år og har vel slitt med ryggproblemer i mange år, men jeg var ikke forberedt på at jeg skulle ha så vondt som jeg hadde når jeg våknet søndag morgen. Jeg ble liggende hele dagen og kunne selvfølgelig ikke trene, og når det var dags for kamp mandag kveld var det ikke mye jeg hadde å gi utenom viljen til å spille for min lagvenninner. Det ble et surt tap på hjemmebane med fire poeng. På tirsdag jobbet jeg hjemme og igjen kom jeg meg ikke til treningen.
Onsdag kveld var det kniven på strupen for oss og jeg ble med på lasset ned til Borås. Man kan jo ikke sitte hjemme når laget drar for å spille en eventuell siste sluttspillskamp! Den smarte delen av hjernen sa allerede på mandag at jeg ikke burde spille og i går var den ennå mer påståelig. Men i min hjerne er det alltid viljen og den mindre gjennomtenkte delen som vinner, i alle fall når det kommer til basket og laget. I underkant av tjue minutter er ikke mye spilletid for å være meg, men det var nok tjue minutter for mye for min rygg. Og enda tøffere når man ikke vinner.
Der tok dessverre reisen slutt for denne gang. Jeg hadde nok ikke greid å spille flere kamper hvis vi hadde gått videre, men det betyr ikke at jeg ikke synes det er utrolig kjedelig at sesonger er over. Ja, nå har jeg tid til å hvile ryggen, jeg slipper å pendle frem og tilbake hver dag og jeg kan fokusere på viktige deadlines jeg har på jobben, men det er uansett noe som mangler i livet når man tar bort basketen.
Min sesong har vært utrolig tøff, spesiell og krevende, men jeg er utrolig takknemmelig for at jeg fikk muligheten til å komme tilbake til 08 Stockholm og for at jeg fikk spille med noen av Sveriges aller beste spillere. Og vi har hatt det gøy også!
For min del blir det hvile til ryggen føler seg bedre, men tror jeg allerede i kveld tar turen til hallen for å heie på Uppsalas herrelag mot Norrköping.
“People don't play sports because it's fun. Ask any athlete, most of them hate it, but they couldn't imagine their life with out it. It’s a part of them, the love/hate relationship. It’s what they live for. They live for the practices, parties, cheers, long bus rides, invitationals, countless pairs of different types of shoes, water, Gatorade, & coaches you hate but appreciate. They live for the way it feels when they beat the other team, and knowing those two extra sprints they ran in practice were worth it. They live for the way they become a family with their team, they live for the countless songs they sing in their head while training all those hours. They live for the competition, they live for the friends, the practices, the memories, the pain, it’s who they are. It's who we are.”
Det er den jeg er!
Vi sees i hallen, Anette J
