Spennende fremtid i Region Midt 

Gledelig vekst, høye ambisjoner

-Vi hadde 26 lag og over 250 spillere påmeldt i år, noe vi er rimelig godt fornøyd med i år. Men allerede til neste år har vi ambisjoner om å øke antallet kraftig, Morten Tøfte er mannen bak de store ambisjonene, og den ene halvdelen av den dynamiske duoen, som er senteret i Sverresborgs stadig aksellererende motor. Pål Mittet er den andre halvdelen. Sammen med familie, venner og foreldre, arbeider de aktivt for å gjøre klubben større og bedre. Med god hjelp av sønnene sine er de både høyt og lavt på arrangementene, i alle mulige roller. –Vi hadde aldri klart dette uten god hjelp fra foreldre, de er fantastiske til å stille opp, roser Mittet. Tribunene, som var smekkfulle under hele arrangementet, støtter opp om Mittets påstand. Engasjementet gjelder ikke bare Sverresborg. I den siste tiden har flere klubber i regionen vist at de har guts, energi og basketballkunnskaper. Nye klubber har dukket opp, jenteaktiviteten har skutt fart, og de etablerte har tatt et skritt videre. Region Midt kan være på full fart inn i en solid basketboom.

Gimses første kamp
-Dette er vår første kamp noen sinne. Vi kan ikke så mye om basketball. Men barna har hatt skolebesøk. De har blitt interesserte og vil prøve seg. En spent mor sitter på sidelinja når historiens første basketball-lag fra Gimse, fra Melhus rett utenfor Trondheim, skal i gang med sin aller første kamp. Pål Mittet bidrar med en hjelpende hånd og gir noen siste instrukser før fløyta går. Nervene  er i høyspenn hos spillerne, som ikke er heeelt fortrolig med absolutt alle spissfindighetene i kampreglementet ennå. De følger nøye med og spør der ting blir uklart. Fløytesignalet plystres. Gjengen fra Gimse trekker pusten og hopper i det. To gutter og fem jenter i svarte og røde drakter entrer Munkvollparketten. På den andre siden står tøffe og rutinerte Stjørdalsjenter i lyse blått. Gimse flyter på støtten fra tribunen, og går respektløst til verks. Det er vanskelig å fatte at de aldri har spilt kamp før, og 4minutter ut i andre periode får de sine første poeng. Foreldrene på galleriet eksploderer i vill jubel. Barna går i sjetteklasse, en fin alder å begynne å spille basket. –Jeg håper at dette ble en positiv opplevelse for Gimse, og at de er motiverte for å fortsette, daglig leder i Region Midt, Oscar Lindø, har hjulpet gjengen i gang. Gjennom gjentagende skolebesøk har han gitt ungene innføring i basketball. En såpass nyfattet interesse kan være skjør, og forsvinne like fort som den kom. Det foreligger ingen offentliggjorte planer omoppstart av klubb ennå. Som på alle andre steder, er det viktig å få kyndige og engasjerte personer involvert. Et frø er forhåpentligvis plantet i Gimse, her er det bare snakk omvilje til å skape riktige vekstvilkår.

Viktig helhet
Dommer i oppgjøret mellom Gimse og Stjørdal utståler massiv erfaring og stålkontroll. Mathias Årskog er superveteran og høyt resperktert i basketballmijøet i Trondheim. I sin tid var han spiller på NTNUI, og var senere med på å føre Sverresborg opp i 1.divisjon. Da han fikk barn, som ikke ble smittet av basketfeber, var det bråstopp for Årskogs basketkarriere. I stedet engasjerte han seg i den lille  breddefotballklubben Astor. Han stilte seg i spissen for et klubbutviklingsarbeid som førte til at den lille klubben vokste enormt på kort tid. I løpet av få år ble Astor en av de aller største breddeklubbene i Trondheim med over 800 medlemmer. –Filosofien er ganske enkel, begynner Årskog. – Når det kommer et nytt årskull, med nye spillere og nye foreldre, kaller jeg sammen til et møte hvor alle foreldrene har plikt til å møte opp. Jeg sier at ”ingen går ut av dette rommet før vi har en økonomianvarlig, en lagleder, en trener og en sosialkontakt. Hvis vi ikke har det, blir det ikke noe lag”., forklarer han videre. Ringvirkningene av en slik struktur skulle vise seg å bli meget positive og var med på å skape sterke bånd innad i klubben. Etter at barna har blitt voksne, ble Årskog inspirert til å gå inn i basketballen igjen. –Morten Tøfte tok kontakt med meg og spurte om jeg ville være sekretær i Sverresborg. Derfra har det bare balla på seg, smiler Årskog lurt.

-Vi prøver å dra inn basketfolk som av forskjellige grunner har falt utenfor miljøet. Vi er mektig imponerte over hva Mathias har fått til i Astor, derfor ville vi ha med han i Sverresborg for å gjøre noe av det samme her. Det med å ha en sosialkontakt på hvert lag er helt genialt. Sosialkontakten har ansvar for å skape sosiale rammer rundt laget, f.eks gjennomføring av pizza/bowlingkvelder, skiturer etc. Det er med på å skape tette bånd mellom spillerne, samtidig som foreldrene blir bedre kjent ved at såpass mange er involverte i organiseringen rundt laget, forklarer Tøfte. Det å være en del av laget blir dermed en større del av livet og identiteten til den enkelte spiller, og sjansene for at noen faller utenfor, vil etter denne filosofien forhåpentligvis bli mindre.

Miks
Miks mellom gutter og jenter er et mye diskutert tema i norsk basket om dagen. Nede på bane to skal Sverresborgs minijenter i gang mot Stjørdals mikrogutter. Sverresborg har litt problemer med å få tak i jentene i området de rekrutterer i. Håndballen står veldig sterkt på Byåsen. Men gjennom Skolebasketmesterskapet, ble det dannet et lag av beintøffe håndballjenter som absorberte basket med stor selvfølgelighet. De vant den regionale finalen i Midtnorge, og neste helg skal de til den nasjonale finalen i Asker. Miniturneringen denne helgen ble en flott gjennomkjøring for jentene. Fysisk store og sterke trakterer de ballen med stor sikkerhet. Med håndballspilleres kompromissløshet går de rett på sak.

-Vi håper på at disse jentene skal fortsette med basket. Gi meg et par år med disse jentene, så tror jeg de hadde blitt utrolig gode. Det er vanvittig stort potensiale i disse jentene, sier Tøfte ivrig. Sønnen Vegard på 13 år har fått det ærefulle oppdraget med å coache jentene. Med stor ro og modne fakter, får han frem sine enkle og klare budskap ut til de lydhøre jentene i Sverresborgs grønne drakter. Disse jentene kan basket! Vegard behøver ikke gripe for mye inn, dette klarer jentene på egenhånd. Vegard er et naturlig midtpunkt i Sverresborg-gjengen. Til tross for at han knapt nok er eldre enn spillerne han coacher, har han på unikt vis respekt blant spillerne. De hører på hva han sier som om han skulle vært en voksen, de bli stille som mus og lytter respektfullt når han har noe å melde. Samtidig er kan kompis med dem og deltar i leken som de andre.

På den andre siden av banen, opererer Stjørdals mikrolag(født i 2002 og 2001). Noe ulykksalige har de blitt satt opp mot jentene, som er både to og tre år eldre, og i flere tilfeller også både to og tre hoder høyere enn gutta i rødt. De kjemper tappert, men har sitt svare strev med å få spillet til å gli forbi de agressive og storvokste håndballjentene. Stjørdalcoahcene Sylvi Sand og Lena Gabrielsen står på sidelinja og støtter guttene sine. Dagen lang, spretter de som pingpongballer mellom bane en, to og tre. Sammen har de ansvaret for alle Stjørdals spillere under 12 år. Plutselig har oppgaven blitt uventet stor: antallet spillere har gått fra 15 til 45 på under et år! Denne helga har Sand og Gabrielsen ikke mindre enn 6 lag å holde styr på.

Stjørdal er klubben som er med i en spesialsatsning innen NBBFs jenteprosjekt. De er tatt opp som såkalt Fyrtårnklubb. Fyrtårnklubbene har som oppgave å teste ut forskjellige felter innen treningsmetoder. i Stjørdals tilfelle innebærer det å prøve ut mikset trening mellom gutter og jenter. –Hver 14 dag skal vi sette sammen grupper med gutter og jenter som skal innom forskjellige stasjoner med forskjellige oppgaver, vi er veldig spente på Fyrtårnprosjektet, sier Sylvi Sand engasjert. Prosjektet står i startblokkene og har ikke kommet skikkelig i gang ennå. Men Sylvi har erfaring med miksede treninger fra sin lange fartstid i Tromsøs basketmiljø, og hun har stor tro på metoden: - I den forrige klubben min, Varden, kjørte vi miksede treninger fra spillerne var små. Nå har de blitt 17-18 år og trener fortsatt sammen. Det har positiv virkining for guttene også. Nytenkningen har vært med på å fostre landslagspillere av begge kjønn i Tromsø.
-Det kan være litt vanskelig å matche gutter og jenter i en kamp. Utviklingsnivået kan være vanskelig å beregne noen ganger, men stort sett går det greit, sier Tøfte om det lille eksperimentet i kampoppsettet. Sylvi Sand synes det var en grei gjennomkjøring, selv om det fysiske nivået ble litt vel ujevnt denne gangen.

Ny vår for jentene
Etter at mikrolørdagen har ebbet ut, og lagene er blitt avbildet og mottatt gullstatuetter, sluddværet har lagt sin klamme hånd over Byåsen, og dommere, ledere spillere og foreldre har kost seg med lørdagspizza og landskamp på TV, melder minisøndagen sin ankomst. Sylvi Sand er tilbake i hallen med ballnett og friskt humør. Hun er i ekstra godt humør i dag: -I tre år har vi vært eneste reine jentelag i regionen. I år der det vår første mulighet for å møte et annet reint jentelag. I fjor var vi alene. I år er det 6 jentelag i region midt!

Motstander er Byåsen. De har fått frem hele tre jentelag foran denne sesongen. På rekordtid har de fått basket inn i både hode og kropp. Marco San Martin leder Byåsens jentetropper. Også her er ildsjelfaktoren høy. Den tidligere Tornados- og TBK-spilleren har en gyllen rekrutteringsmulighet gjennom jobben sin på Halset skole. Han har mistet oversikten over hvor mange spillere og lag han har ansvar for. For Marco er det viktigste det som skjer der og da, på banen. Innlevelsen er stor og mathcer energinivået. Engasjementet hans er synlig gjennom alle kampens sekunder. Oppgjøret er tett og intenst. Den etterlengtede konkurransen mellom jentelagene er kjærkommen. Matchen er jevn i store deler, men det er Byåsen som til slutt stikker av med seieren.

I likhet med Sylvi Sand, fyker San Martin mellom banene. Med en gang sluttsignalet går, er det mikrogutter som skal coaches. Med samme innlevelse samler han troppene. Nå er det Ranheims minigutter som står for tur.
Det har blitt mange gode miniguttelag etter hvert i år. Serien har blitt utrolig jevn og spennende, sier Morten Tøfte. Sverresborg, Ranheim, Singsaker og Byåsen er nesten jevne. Det har blitt mange spennende kamper mellom de klubbene i år. Det er utrolig bra matching. Kampen mellom de grønne Ranheim Raptors og de blå Byåsen, blir tett som forventet. Byåsen har bra størrelse og gode forwarder, Ranheim scorer på hurtighet og teknikk. Som en virvelvind fyker kamen fram og tilbake. paketten i Munkvoll poleres av unge, kjappe føtter. Spillerne har et skarpt blikk for å finne raskeste vei til ringen. De grønne jager fra høyre og venstre mens de mørkeblå stiger og raver høyt og sikter fokusert når de tas til straffelinja. Det svimlende tempoet desorienterte deler av publikum såpass, at de glemte å få med seg hvem som vant!

 Hederbevisninger
Klokken halv tre reiser Morten Tøfte seg fra trenerbenken og skrur på en mikrofon han fikk overrakt fra materialrommet. Det er tid for utdelig av Region Midts æresbevis for flott innsats i arbeidet med å fremme idrettens kår i Trøndelag med omegn. Han gir ordet til daglig leder i Region Midt Oscar Lindø.

-Vi ønsket å gjøre noe for å hedre de som står på, og gjør en innsats for Region Midt. Samtidig vil jeg si at det er mange som skulle hatt heder og ære for fremskrittene vi ser i regionen. Men man må jo ta noen valg, og jeg synes prisvinnerne virkelig fortjener noe litt ekstra, sier daglig leder i region midt Oscar Lindø om kåringen, som han vil skal bli en tradisjon.
Etter tur kaller han Marco San Martin fra Byåsen, Sylvi Sand fra Stjørdal, Vegard Tøfte 13 år fra Sverresborg og Ingrid Hallem 12 år fra Innherred opp på podiet. Alle har bidratt på sin måte til å fremme vilkårene for basketball i midtnorge. Overraskede, noen på grensen til rørt, mottar de bevisene som takk for innsatsen på hvert sitt felt.

Ingrid mot alle odds

-Jeg har spilt basket i tre år. Jeg har alltid spilt på guttelaget, men i år har jeg begynt på seniorlaget til Innherred. I en alder av bare 12 år er Ingrid Hallem en del av seniorstallen til damelaget til Innherred. Det høres uforståelig ut. Helt til hun entrer banen. Med stor kraft og overblikk leder hun småguttelaget til Innherred. Hun ser faktisk ut som en seniorspiller i aksjon. Ingrid er arvelig belastet med både brødre og en far som har spilt basket. For henne var det den mest naturlige ting i verden å begynne å spille. Hun fører an i kampene og er blant de aller mest sentrale spillerne på banen. Det man ikke kan se ved første øyekast, er at hun har nedsatt funksjonsevne i høyre arm. Det vil si at hun bruker venstre arm til 90 prosent av ballbehandlingen. Også vanskelig og fatte til man ser det i praksis. Ingrid trives meget godt med å spille med damelaget og synes ikke det er skummelt å spille med "de voksne".

Honnør til dommerne
Region Midt kan skilte med god ettervekst i dommerstanden. Helgas mini- og mikroturnering krevde 78 dommeroppdrag. Leder for dommerkomiteen i forbundet, Knut Myhre, var i hallen for å styre troppene og sørge for at alle oppgjør fikk sin leder. Noe problemer ble det dog når hele tre av de originalt oppsatte dommerne ble skadet rett i forkant av arrangementet, to av dem så sent som fredag. –Vi må innføre treningsforbud minste en uke før kampdagen for alle dommere, spøker Myhre. Da er det godt å ha dommere som 14 år gamle Philip Mittet, som ikke har tall på hvor mange kamper han har dømt, eller hvor mange han skal dømme. Han hopper inn der det trengs uten å verken nøle eller mokke, i tillegg til å spille kamper selv. 
 
Sesong mot slutten

Ballen ruller videre i Munkvoll, helt til 20.30 søndag kveld. En lang sesong går mot slutten, til en viss lettelse for noen.

 – Det er nesten litt deilig at sesongen er ferdig, vi har bokstavelig talt bodd i hallen lenge nå, sier Pål Mittet. Tretthetstegnene er tydelige blant flere i hallen. Kaffesalget er stigende utover dagen, og spillerne innrømmer at fotsålene nok begynner å si ifra. Spillerne har gitt alt. Som duracellkaniner stopper de ikke mellom kampene, men trener skudd og ballbehadlig, trikser og leker gjennom hele dagen.

Energien er med andre ord svært imponerende, og vil garantert være nok til å drive den positive utviklingen videre. I region Midt finnes både kunnskapene, viljen og ideene. Kun begrenset av himmelen har Region Midt begynt å vokse.
-Nå ser vi fremover mot neste sesong. Vi har mange ideer om hvordan vi skal ta basketball til neste nivå, avslutter Pål Mittet. Han nevner flere tiltak, blant annet et meget spennende prosjekt med en
Samarbeidsklubb i Lativa, som de etter planen både skal lære av, og smaarbeide med. Fremtiden er nå i Region Midt.