Navn: Anette Johansen
Alder: 29
Klubb: 08 Stockholm
Tidligere klubb(er): Ullern Basket, University of Texas Pan American (Lady Broncs), Sallén Basket, New York Institute of Technology (Lady Bears), 08 Stockholm
Landslag: Junior-, U-20 og Seniorlandslag
Posisjon: Guard
Høyde: 1.76
Favorittlag: Har ikke noe favorittlag, men heiet alltid på San Antonio Spurs og Boston Celtics da jeg bodde i USA.
Favorittspiller: Har heller ikke en favorittspiller, men blir veldig imponert av store idrettprestasjoner. Det kan være alt fra Marit Bjørgen, til Lebron James, til Lionel Messi til Diana Taurausi.
Hvorfor begynte du å spille basket? Selv om de fleste tror det var pga mamma og pappa var det faktisk for at mange av jentene i klassen ville begynne å spille basket. Da var jeg 12 år og etter 1 år var jeg den eneste som fortsatt spilte av jentene jeg begynte med.
Hvordan har basket påvirket livet ditt utenfor banen? Basket er først og fremst grunnlaget for min eksistens siden mamma og pappa møtte hverandre i en baskethall. Basket har påvirket alle deler av livet mitt. Den har gitt meg mulighet til å studere i utlandet, gitt meg noen av mine aller beste venner fra hele verden, gitt meg utfordringer, glede, lært meg å takle forskjellige situasjoner, lært meg om mestring, teamwork og stort sett vært ryggraden i livet mitt i mange, mange år.
Hvem/hva har hatt mest å si for din utvikling som spiller? Jeg kan ikke velge en enkelt person som har betydd mest for meg. Alle coacher och forbilder jeg har hatt har påvirket meg på en eller annen måte. I USA var det mange som påpekte at jeg var en typisk ”coach’s daughter”, så jeg skal nok takke min pappa og mamma for mye basketlærdom gjennom årene. Min coach i Texas fikk meg til å bli en mer vokal leder og ellers er jeg glad for at jeg hadde en storesøster, en drøss med eldre damer/jenter som ikke gjorde livet enkelt for meg da jeg begynte å trene med damelaget allerede som 14 åring.
Hva har du lært av å spille på krets/landslag? Det er mye! Men det jeg kommer til å huske mest av alt er hvor utrolig gøy og hyggelig vi har hatt det på alle våre reiser. Jeg har vært heldig å dele mine landslagsår med en helt fantastisk gruppe jenter, som har lært meg alt om ren basketglede, hardt arbeid, tøffhet, lojalitet og lagspill. Selvfølgelig har både Ulf Landström og Bård Stoller hatt mye å si i min utvikling som basketspiller gjennom årene.
Hva er din sterkeste side? Forsvar, bra på å lese spillet og intensivitet har vel alltid vært min sterkeste side, i alle lag jeg har spilt. Men i USA var jeg f.eks kjent for å være en bra skytter og her i Sverige har jeg vært mer eller mindre en ”playmaker”.
Største basket-øyeblikk: Vanskelig å velge et øyeblikk når jeg har opplevd så utrolig mange! Tror ikke jeg kan velge et, men om jeg skal nevne noe: å gå til conference finalen med NYIT, vinne sølv i Nordisk med damelandslaget, motta prisen ”Academic Athlete of Year” mitt siste år i NY, bli valgt ut til All-Met team i NY, vinne to kretslagsfinaler på samme dag med Ullern, spille Europacupen med 08 – tror jeg kan fortsette lenge!
Verste basket minne: Jeg har vært igjennom en del skader og det er alltid tøft for en basketspiller. Da jeg slo ut tennene og når jeg fikk min prolaps er nok det tøffeste jeg har vært med på når det kommer til skader. Alt som har skjedd i år, med min coach og klubb, i Uppsala er også et basketminne jeg skulle vært foruten.
Hva tror du skal til for at norske landslag skal ta et steg videre? Jeg tror vi trenger flere spillere i alle aldersgrupper og mange flere engasjerte trenere. Noen nøkler til utviklingen tror jeg er: viktig å trene rett, fokus på grunntrening, bygge opp en bra treningskultur (sunn konkurranse), kontinuitet, tidlig internasjonal erfaring, mental trening, ha forbilder/være et forbilde, tilgjengelighet av både haller og trenere, oppfølging og mye mer. Til slutt tror jeg det er bra og viktig at spillere ikke alltid har det for lett. Senest forige uke fikk jeg et nytt bevis på at det å kjempe for sin plass og sitte på benken, kan være noe av det mest utviklende i en spillers karriere, da jeg leste en av mine lagvenninners blogg. Farihya Abdi er kanskje Europas mest lovende 18 åring og den beste svenske spilleren i Damligan i år, men for tre år siden måtte hun kjempe for sin spilletid og se på henne i nå! Og sitte på benken i seg selv er ikke så utviklende, men å kjempe seg bort fra benken er en utviklende og mestrende følelse.
Hva har du lært av basketkulturen i USA og Sverige?
I USA er basket STORT og alt er tilrettelagt for at man skal kunne fokusere på basket i kombinasjon med skolen. Amerikanere er også mye bedre på å være best. Det vil si at de ikke nødvendigvis er bedre en oss andre, men de våger å vise det og si at de er bra! Det kan bli litt mye av det gode inne i mellom, men det er bra for oss nordboere å lære oss og innrømme at man faktisk kan være BRA uten at man blir sett på som innbilsk og for selvsikker. I USA er de også veldig bra på å gi komplimanger til andre og si til andre når de gjør noe bra. Så jeg har nok blitt litt bedre på å si at jeg er bra og ikke minst på å klappe folk på skulderen når de har gjort en bra jobb. Det er utrolig hvor mye en high-five kan gjøre på en dårlig dag!
Sverige har tatt store steg i utviklingen de siste årene og basketen kommet til et høyere nivå når det gjelder eliteidrett. Det er klart det er forskjell fra klubb til klubb, men de beste og største klubbene i Sverige betaler flere av sine spillere, som igjen gjør det enklere for spillere å fokusere på å bli bedre. Det er også mye fokus her på å utvikle klubber og å utdanne trenere, noe jeg tror er positivt for fremtiden. De beste jentene som spiller på forskjellige landslagsnivå blir nøye fulgt opp av forbundet og det meste er tilrettelagt når det gjelder treningsmuligheter (fysisk trening, skytetrening osv) og også eventuelle rehab eller skadebehandling. Disse jentene er langt fra bortskjemte, men utrolig målbevisste, treningsvillige og har store planer for sin basketfremtid. Mye kommer fra vilje og ferdigheter, men også fordi de kan fokusere på å bare bli bedre. I 08 Stockholm har vi vår egen garderobe med dusj, TV/DVD, treningsklærne blir vasket, vi får mat etter trening, ansatte i klubben planlegger reiser, vi har treningsstudio i hallen og som spiller har jeg bare trengt å fokusere på mine prestasjoner på banen. Jeg har ikke noe i mot å jobbe dugnad eller å vaske mine egne treningsklær, men det gjør faktisk livet enklere når man kan legge mest mulig energi på basket, ihvertfall når man studerer eller jobber ved siden av.
Råd til kommende stjerner: VÅG å satse! Tren BRA! Ha det GØY! Ta utfordringer! Se mye basket. Diskuter basket. Respekter dine trenere og medspillere. Og når du tror at du er så sliten som det går an og bli, lover jeg deg at det alltid finnes mer å gi langt der inne. Det der lille ekstra, som bare de aller beste våger å ta ut.
Hvem vil du sende pasningen til?
Mustafa Mahnin!
